Prosjekt “kilosørret” er i gang!

Da er jaggu våren forbi. I allefall på papiret. Denne ustabile værtypen vi har hatt i flere måneder holder fram. Brått kom heftig sommer i noen dager og nå ser det ut til at det blir kjølig igjen. Jeg har i allefall fått tatt fatt på et av målene for sesongen. Har også forberedt meg mentalt på at det kanskje må utvides til flere sesonger, men en ting er sikkert. Kilosforbannelsen min på ørret skal brytes. Og helst gruses godt. Strategien er enn så lenge å satse på dorging, og da selvsagt på steder hvor fisken jeg vil ha er innen rekkevidde. Det skal bare trues og trues, så er bare å sette av så mye tid man kan.

Det startet for noen uker siden på Nøkle. Men ikke så uventet har det ikke blitt uttelling så langt. Har et annet ess i ermet, og det er Gran allmenning hvor jeg har båt. Nå over pinsen var det klart for å sjøsette den for første gang i år, og 4 dager med intensiv dorging lå foran meg. Fattern var med, vi pleier å ha som tradisjon å tilbringe pinsen sammen på fisketur.

Når vi ankom, lå bråa blikk stille og det var sydenvarmt så det grein etter. Tenkte at det kunne blitt i overkant varmt hvis prognosene slo til akkurat slik som det var spådd. Men i dag kan man jo stort sett belage seg på at prognosene aldri stemmer hundre dundre, så det var ingen fare for at det skulle bli uutholdelig varmt. Og ganske sikkert tok vinden fatt disse dagene. Været holdt seg varmt og klart, men til tider var det så krapp sjø at man kunne blitt sjøsjuk av halvparten om man skulle vært utsatt for sånt. Det er heldigvis verken jeg eller fatteren.

De første dagene var det relativt rolig på slepene. En og annen slenger på mellom 200 og 500 gram kom opp, men det var ganske langt unna noe bonanza. Vi stussa på at det heller ikke var ei eneste abbor som viste interesse for wobblerne/slukene våre. Vi møtte 2 stk fra Gran JFF som forvalter fisket der oppe, og de mente abboren fortsatt var opptatt med gytinga og ikke var klar for redskap enda. Det ligger vanligvis noen uker etter her oppe enn rundt der jeg vanligvis traver pga senere isløsning. Men som jeg nevnte tidligere, det skal trues og trues.

Siste fiskedag (søndag) traff vi heldigvis bedre. Denne dagen var det jevnt stangbøy i båten, og etter noen få mindre fisker smalt det på noe som virket vesentlig bedre enn det vi hadde fått hittil på den lille lette forcemastern til fatteren. Jo nærmere båten fisken kom, jo mer spinnvill ble den. Av erfaring stopper vi heller ikke båten når vi får fisk, så fremt det er absolutt nødvendig (erfaringsmessig mye mindre kaos). Plutselig fikk jeg øye på fisken der den glinset til vannet fra propellstrømmen. Den var MYE penere ja. Jeg fikk plassert håven og lempa fisken opp i båten. Fattern jublet over ny pers på allmenninga. Jeg gjettet raskt 1,2 kilo og det var ikke langt fra sannheten. Fisken ble kontrollveid til 1110g. Selvfølgelig litt småbittert at det IGJEN ikke var jeg som fikk den, men det var like fort glemt. Det var DIGG å endelig ha kommet i kontakt med en real fiskespiser her ute og til forandring fra de mindre fiskene som var litt småmagre, var denne feit nok til å bli brukt som julemat. Blodrød i kjøttet og. Det som ofte kjennetegner Gran-ørreten, er at den er brun i skinnet, og kun mange små sorte prikker. Nydelige fisker.

Det hjelper på motivasjonen å få en slik påminnelse iblandt, men det skal jo legges til at det ble lagt ned rundt regna 80 effektive stangtimer denne pinsen. Det legger heller ingen demper i å vite at det for noen år siden ble satt et godt antall etterkommere av den beryktede Tunhovdsørreten. Største fisken som er tatt der i ”nyere” tid, skal visst ha veid 6,5kg. Gamle rykter tilsier 10 kilos i garn, men rykter er rykter. Uansett så er det sikkert at sjansen er der! Fram til neste gang er det bare å tråle videre. Bare sørge for å ha bruket ute og legge ned innsatsen som trengs. Der er der det ofte butter for de fleste. Men jeg har bestemt meg, og er villig til å gjøre et betydelig offer for å nå målet mitt!

Østmarka 21.04.12

Midt oppi meitehysteriet ble det bråbestemt en kveldstur i lagsområdet mitt i østmarka. Jeg og Henrik møttes kl 18.00 og rusla innover fra Grønmo. Destinasjonen var Rundvann. Kjetil kom innover litt etter oss. Siden mørket ikke falt på før rundt kl 21, ble det å småprate litt over noen kopper kaffe til å begynne med.

Sist jeg var innover til Rundvann, hang fullmånen som en ildkule midt over vannet og temperaturen var heller ikke noe særlig å skryte av. I dag lå i allefall forholdene litt mer til rette da det skya over ettervært. Småkjølig, men ellers en vindstille og avslappende kveld. Ofte påtreffer man litt action allerede i tidlig skumring, og hadde kontakt med et eksemplar allerede etter 20 minutter. Men den var ikke veldig villig, var akkurat som den ventet til marken “stoppet” før den gadd å slå etter. Tok det som et tegn på vintertreget, og justerte ned innsveivingshastigheten så mye som jeg kunne. Etter dette var det noen døde timer foran oss. Kjetil fikk oppstramming på en kvartkilos ettervært, selv surra jeg rundt langs breddene og det eneste som brøt vannspeilet hos meg var markplogen.

Da klokka passerte 23, var jeg igjen tilbake på “godplassen”. Det synes alltid å være jagene fisk utenfor det lille “strandlinjestrekket”, og har tatt flest fisk her tidligere. Igjen var det noen fisker som patruljerte jevnt under de utoverhengende greinene og slo på mat i vannspeilet. Begynte å kaste fram og tilbake i vifteform fra samme plassen, og gremmet meg over at hver gang jeg kastet marken en vei, var fisken oppe på andre siden. Etter 10 kast + skulle jeg akkurat til å løfte bruket ved beina mine da det smalt til på marken. Ikke veldig brutalt, men rimelig bestemt. Man skulle tro det var enda en liten kvartkilos, men med tiden har man lært at det i mange tilfeller kan være langt fra sant. Jeg satte tilslag og fikk bekreftet det igjen. 5,5 fotern sto i spent bue med en gang. Det var bare å la fisken holde på. Samtidig begynte det å plaske rimelig brutalt hos Kjetil og, som sto bare 20 meter bortenfor. På land så jeg at fisken var vesentlig bedre enn en kvartkilos, veide den senere til 390g og 34 cm. Ikke dårlig for en skogsørret i april. Rakk både kroke av fisk og rigge om på nytt før Kjetil i det hele tatt hadde fått sin i håven. Da begynte jeg å lure og måtte selvsagt spørre: “er’n stor eller?”. Og den var rimelig pen, 655g og 40 cm. Ny østmarkapers på Kjetil. Dette var morro!

Naturlig nok rusla vi begge videre nå. To hodelykter og to spinnville fisker sørget i allefall for at den plassen kunne få hvile litt. Bare minutter senere fikk jeg oppstramming på nytt. Og fisken så ut som den var støpt i samme form som min forrige. Vekta veklset litt mellom 390 og 395g, så jeg velger sistnevnte og lar tvilen gå meg selv til gode Samme lengde. Turen kan vel trygt oppsummeres med “fra asken til ilden” hehe…

Kjetil’s største, 655g/40cm. Den største Rundvannsørreten jeg har sett sålangt.

Mine to “dobbeltgjengere”, 390g og 395g/34cm

Meiteturer etter nye arter i påsken

Med den nydelige forsommeren vi fikk i mars her på østlandet og temperaturer over 20 rød, rekordtidlig isløsning osv, banket jeg inn meiting etter karpefisk på påskeagendaen. Har ikke meitet karpefisk siden “mortedeigens dager” som jeg velger å kalle det, dvs 10 år siden og bakover, bortsett fra noen få turer i fjor høst uten spess avkastning. Og jeg tenkte som så at siden vi hadde hatt så utrolig varme dager at muligheten kanskje ville by seg alt i påsken. Hadde jo over ei uke fri, og siden pilking var historie for lengst, passet det bra.

Jeg måtte begynne på scratch. Det eneste jeg hadde å fare med, var den smale erfaringa jeg knapt husker og kun fra Kolbotnvannet. Men det var morro den gangen, og det var spesielt brasme det gikk i. Det første vi pleide å oppnå kontakt med ved isløsning var det og mort. En sesong dukket plutselig suter opp, og man fikk en ny lærepenge. Suteren fighter vesentlig hardere enn brasme Den første fisken røyk på første utras, men fikk den samme igjen senere og fikk fjernet kroken. Akkurat det husker jeg klart. Resten er litt “god dag mann økseskaft”. Gikk på nettet og gjorde litt kjapp research. Fikk bestilt opp en del utstyr, selv om jeg i utgangspunktet hadde det jeg trengte Hadde uansett en ongoing handleliste over utstyr jeg trenger til ørretmeite på Ål kommende sommerferie, og når man sitter og blar litt, kommer ofte den fartsblinde følelsen som gir ordre i underbevisstheten (“den der trenger jeg, en sånn hadde vært praktisk, den der vil gjøre alt lettere” osv..)

Så var jeg klar til dyst… Fikk tatt et par prøveturer til Gjersjøelva i forkant av påsken, for å bare se meg ut noen plasser. Utrolig at jeg aldri har prøvd meg her, har jo vært stasjonert på Kolbotn hele livet.. Men det nå så… Påsken kom, og da bestemte vinteren seg for å komme tilbake og ødelegge alt. De milde kveldene ble erstattet av sur luft og kuldegrader. Følgelig med is på spoler, stangringer, frossent agn osv. Jippi!

Etter 4 kvelder med 2-3 stenger og kontinuerlig fôring på den plassen jeg så meg ut, var det eneste jeg hadde å vise til en masse snagg og en 100 grams mort. Vred litt på det og tok i bruk andre vann med litt tettere bestander av det jeg prøvde meg på, deriblandt Midtsjø. Her virket fisken mer aktiv, opplevde flere “veltninger” på fôret i løpet av kvelden. Men ingenting på stengene. Historien gjentok seg, og jeg forlot åstedet når kvikksølvet krøp under 5 blå. Det lille jeg hadde av tru, forsvant med plussgradene. Vel hjemme måtte jeg finne fram verktøy og demontere den ene nye baitrunnern. Den var full av sand. Flotte greier…

Men får ta hele påsken som en ny erfaring. Har fått prøvd ut en del nye plasser, og det lukter karpefisk av alle sammen. Hadde egentlig dette som et lite “minimål” denne sesongen, men det spørs om det ikke vil prioriteres mer enn jeg hadde planlagt Har også i almanakken at det skal legges ned noen meiteturer etter abbor og gjedde, noe jeg heller ikke har prøvd på flere år på sommerstid. Så det er nok av ting og ta tak i framover. Og sommersesongen halter forsiktig igang…

Igang på første kvelden…

Mange nye spennende metoder og rigger å sette seg inn i.

Stille på swimmen…

Turen til Midtsjø var den jeg hadde mest tro på. Men jeg måtte dra slukøret hjem herfra og. Den metoden jeg sikler mest på i tiden som kommer, er uten tvil methodfeeder. Her fisket med bolt. Den andre stanga med ren bolt-rig og siste med glidene bunnmeite. Alt i alt en fin og stille kveld da i allefall

Hjemme igjen var det bare å åpne snella. Bildet forklarer seg selv…

Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake!

Smågjedde

Siste turen etter abbor gikk i smågjeddas tegn. Var borti mye fisk, men det var kun forsiktige “dytt” på balansen eller løftenapp. Med andre ord lite agressiv jaging. Hadde ikke det store håpet før turen, så det ble “som forventet”, men hadde lovet lillebror å ta med han på en tur etter abboren før sesongen var over. Det eneste som var agressivt var smågjedda. Hadde på et par stykker som rista seg løs fra balansen før en fant veien opp i snøstormen.

Siden har det ikke blitt noen særlig flere turer. Pilkesesongen var omtrent over før den kom igang, men sånn er det noen år. Kan ikke si at jeg plages nevneverdig da jeg, på tross av liten tid, aldri har opplevd bedre abborfiske i januar og februar Nå går forhåpentligvis isen rekordtidlig og vi kan ta fatt på andre målsetninger. I juli går turen tilbake til Ål i Hallingdal for tredje året på rad og jeg har en forbannelse å bryte. Hard innsats etter ørret de siste årene og mange svært pene fisk på merittlista. Men har møtt et tak når det gjelder å runde kiloen og det taket må brytes.

Væromslag

Etter gårsdagen trodde jeg det meste var mulig. Da kjente jeg godt på følelsen av hvordan det er når alt stemmer, samtidig som at ingenting stemmer. Trygve og jeg tok turen ut på isen igjen i dag for å fortsette der jeg slapp…

Væromslaget kom. Samtidig slo også bettet tvert om. Det er ikke alltid til å bli klok på, men det er jo en del av den store spenninga. Vi bestemte oss for å true dagen ut uansett. Kort sagt var vi nær total blanking. Trygve stiftet et svært kort bekjentskap med ei gjedde på morran, og den stakk like gjerne av med bruket. Ellers rimelig dødt, bortsett fra en og annen tass som knapt klarte å bite over balansen. “Største” fisk for undertegnede runda knapt 250g. Løpet er nok kjørt for abborfisket fram til våren nå, så det er vel tide å sette igang andre planer…